Å bære frem 3 vakre skatter på under 3 år tar på kroppen, men det tar og veldig mye på psyken, selv om det er selvvalgt og er veldig stort ønske alle de små, så er selve svangerskapet og hele den prosessen en skal igjennom ganske stor, slitsom, tung og til tider veldig demotiverende. Jeg har ikke verdens beste svangerskap, men jeg er ikke i nærheten av å ha vanskelige svangerskap heller. Men jeg har selvfølgelig mine komplikasjoner, og utfordringer å stri med gjennom denne prosessen, på lik linje med andre. Noen er kjempe heldige å nesten ikke merker at en er gravid, mens andre blir innlagt med intravenøs grunna hypermesis. Jeg er selvfølgelig sjeleglad for at jeg ikke er i den kategorien hypermesis. Selv om jeg har kvalme og oppkast gjennom hele svangerskapet, utmattelse og en ekstrem halsbrann som gjør til at alt jeg spiser kommer opp igjen. Men motivasjonen for å komme seg gjennom fødselen er enorm når jeg vet at i de barnet er ute så forsvinner alt av plager ?! Er ikke de helt sykt å tenke På. Aldri har jeg opplevd noe så smertefullt som brått slutter å gjøre vondt, brått får du god plass til å puste, halsbrannen den bare fordufter? Det er helt fascinerende.

Men savnet på å kunne spise akkurat hva en ønsker seg er enormt denne gangen kjenner jeg, bare det å kunne nyte et glass rødvin, spekekjøtt, og ikke minst drikke urteteen min som jeg er avhengi av for å ha en god fordøyelse, den kan ikke inntas når en er gravid, noe som har vært trøblete for min del. Jeg gleder meg til å kunne leke på gulvet med Aurora og Olivia uten å få smerter i bekken og bruke år på å reise meg, ta på sokker, sko.. klær som passer. Jeg har bestemt meg for at nå er de min tid fremover, nå skal jeg få tilbake formen min, endelig kan jeg få tatovert ferdig armen som jeg har måtte utsette i 3 år, det er små uviktige ting i livet men ting som blir så store for enn selv for en kan endelig gjøre alt en vil igjen.

Men det største av alt, hvor heldig jeg er som faktisk har fått muligheten til å bære frem 5 friske barn, ( snart ) at kroppen min har klart å bære de frem uten alvorlige komplikasjoner, for tidlig fødsel, svangerskaps diabetes , forgiftning osv, at helsen min egentlig har vært på topp hele veien, at jeg i tillegg klarer å ta meg av gjengen min samtidig som jeg bærer på 3 barnet på under 3 år. At helsen min igrunn er så god, jeg er egentlig evig takknemlig for kroppen min, og stolt. Spesielt når jeg tenker over hva den har skapt, hva kvinnekroppen får til! Det er så rått, å de burde vært stor respekt til oss kvinner , som faktisk gjør dette gang på gang, utsetter oss selv for helse risiko, alle restriksjonene. Men den gleden du sitter igjen med når du holder ditt nyfødte barn er overveldende, vakkert, spesielt, rett og slett umulig å beskrive, der er en enorm følelse av lykke og kjærlighet på et helt annet nivå enn en noen gang kan forestille seg. Å den følelsen endrer seg ikke selv om de er 3. 4 eller 5 mann som kommer til verden. Jeg gleder meg enormt til å få holde siste, bli kjent med lille.